BILER
Den synker, den løser seg opp, hengslene ruster og forvitrer så døra faller ut, mosen brer seg over taket, veldig sakte, veldig grønn. Hvor ble det av panseret. Hver vår kryper selje og bjørk opp gjennom tomrommet og folder bladene ut der hvor dynamoen skulle vært. Noen tok den med seg og gikk, skrudde den fast i en Opel, er dét mulig. Hvor lang nedbrytningstid har egentlig en bil, hvor djupt kan den synke i landskapet og fortsatt kalles en bil. Min barndoms biler finnes fortsatt der ute, i grøfter, på gjengrodde grusveier, bak nedlagte fabrikker, bak rustne nettinggjerder, de kan ikke kjøre, men er fortsatt biler, det vil jeg hevde, de kan aldri mer kjøre, men kanskje kan du sette deg inn, kanskje står nøkkelen fortsatt i tenninga, og når du vrir den om, renner stillheten ut, hvit, som melk fra ei mugge. Gjennom den stillheten hører du sekstitallets brumming, femtitallets kvín, eller hadde den drosjelyd, den bilen, var det en Mercedes Benz, var alle drosjer Mercedes Benz, og vi forsto det plutselig etter mange år, at det var taxameteret, ikke bilens merke, som lagde lyden vi kalte drosjelyd, lyden av reiser, fra svingen der vi bodde, ned i den tikkende drosja til Vippetangen hvor skipet lå fortøyd med trossene stramme, og når bjella klang for tredje gang, var det ut, ut gjennom fjorden, over havet.
Naboen min hadde en Eisenacher. Naboen min døde, det er lenge siden nå, han hadde fire kuer, to griser og en traktor, men også en bil skrudd sammen i DDR, en østtysk bil fra Eisenacher Motoren-Werke, en EMW, en BMW-kopi, den siste produsert i 1955. Hvordan kom den hit til denne lille dalen, til denne åkerkanten og til slutt gjemt inne i dette buskaset som ikke fantes den gangen, da kuene gikk her. En dag kjørte kanskje naboen bilen sin i sinne rett ut på beitet, opp mot skogen, åpna døra med et smell og kom aldri tilbake.
Men hvorfor hadde han kjøpt akkurat den, var den spesielt billig, fikk han et godt råd, hvor mange av dem fantes egentlig i Norge. Ikke mange. Var han kommunist, var han rød, men ikke død. Som han er nå. Jeg likte best den skinnende logoen med vingene og de røde bokstavene skrudd fast i den én gang så røde lakken, lakk over lakk, så det ut som, rød over rød, men de røde bokstavene var ikke røde lenger, de var blanke nå, vaska reine av tida, som blod vaskes bort, jeg bare veit at de var røde, jeg har lest om det, jeg har sett det på bilder.
Jeg ble glad i den bilen og det som var igjen av den, jeg gikk alltid forbi den og forbi den lille dammen på vei til skogs.
Naboens barnebarn har tatt over plassen nå. Han har tynna i skogen, han har rydda i åkerkantene, i skogkantene, han har renska opp og kjørt vekk. En dag var min Eisenacher borte. Jeg ble fylt av sorg, eller noe som likna sorg. Jeg ringte Riksantikvaren. Han sa det var ingenting han kunne gjøre, det fantes ingen straff som han kjente til, for barmhjertighets-drap på østtyske biler, og det var uansett for seint. Avfinn deg med det, sa han. Men det er ikke lett. Jeg går aldri forbi der mer.
En venn av meg har hatt flere Volvoer i den tida jeg har kjent han. Fem stykker, allerede gamle da han kjøpte dem i Sverige; to år, og så en til, to år, og så en til. Nå har han en Fiat. Volvoene står bak låven, skrått, tett på hverandre, skjerm ved skjerm, med flate dekk og hvert blinklys på venstre side mot ei rett linje. Det er ingen kirkegård, det skal være fem, ikke flere. Han har ment det som et kunstverk. Det er mitt ord, ikke hans. Men for han er det vakkert; teknikk, estetikk, historikk, alt dette i ett, og det er lett å være enig. Noen ganger står vi sammen og ser dem synke, litt djupere for hvert år, for hvert år tettere i en krans av rogn og selje.
Per Petterson
Forfatter